Markus
capítulo 4
verso 1
Og han begynte atter å lære ved sjøen, og meget folk samlet sig om ham, så han gikk ut i en båt og satt i den ute på sjøen, og alt folket var på land ved sjøen.
verso 2
Og han lærte dem meget i lignelser, og sa til dem idet han lærte:
verso 3
Hør! Se, en såmann gikk ut for å så,
verso 4
og det skjedde da han sådde, da falt noget ved veien; og fuglene kom og åt det op.
verso 5
Og noget falt på stengrunn, hvor det ikke hadde meget jord; og det kom snart op, fordi det ikke hadde dyp jord,
verso 6
og da solen gikk op, blev det avsvidd, og da det ikke hadde rot, visnet det.
verso 7
Og noget falt blandt torner; og tornene skjøt op og kvalte det, og det bar ikke frukt.
verso 8
Og noget falt i god jord; og det bar frukt som vokste og blev stor, og det bar inntil tretti fold og seksti fold og hundre fold.
verso 9
Og han sa til dem: Den som har ører å høre med, han høre!
verso 10
Og da han var blitt alene, spurte de tolv og de andre som var med ham, om lignelsene.
verso 11
Og han sa til dem: Eder er Guds rikes hemmelighet gitt, men til hine som er utenfor, sies det alt sammen i lignelser,
verso 12
forat de skal se og se og ikke skjelne, og høre og høre og ikke forstå, forat de ikke skal omvende sig og få forlatelse.
verso 13
Og han sa til dem: Forstår I ikke denne lignelse? Hvorledes skal I da skjønne alle lignelsene?
verso 15
Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.
verso 16
Og på samme måte de som såes på stengrunn; det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det,
verso 17
og de har ikke rot i sig, men holder bare ut til en tid; blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt.
verso 18
Og andre igjen er de som såes blandt torner; det er de som hører ordet,
verso 19
og verdens bekymringer og rikdommens forførelse og attrå efter de andre ting kommer inn og kveler ordet, og det blir uten frukt.
verso 20
Og dette er de som er sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt, tretti fold og seksti fold og hundre fold.
verso 21
Og han sa til dem: Kommer vel lyset inn for å settes under en skjeppe eller under en seng? Kommer det ikke for å settes i staken?
verso 22
For intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noget dulgt uten for å komme for dagen.
verso 23
Om nogen har ører å høre med, han høre!
verso 24
Og han sa til dem: Akt på hvad I hører! Med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen, og enn mere skal gis eder.
verso 25
For den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
verso 26
Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden
verso 27
og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det.
verso 28
Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset.
verso 29
Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.
verso 30
Og han sa: Hvad skal vi ligne Guds rike med, eller hvad lignelse skal vi bruke om det?
verso 31
Det er likesom sennepskornet, som er mindre enn alt annet frø på jorden når det såes i jorden;
verso 32
og når det er sådd, vokser det op og blir større enn alle maturter og skyter store grener, så at himmelens fugler kan bygge rede under dets skygge.
verso 33
Og i mange sådanne lignelser talte han ordet til dem, så meget som de kunde høre,
verso 34
og uten lignelse talte han ikke til dem; men i enrum utla han alt sammen for sine disipler.
verso 35
Og samme dag, da det var blitt aften, sa han til dem: La oss fare over til hin side!
verso 36
Og de lot folket fare, og tok ham med sig i båten som han var; men også andre båter var i følge med ham.
verso 37
Og det kom en sterk stormvind, og bølgene slo inn i båten, så at den holdt på å fylles.
verso 38
Og han lå og sov bak i båten på en hodepute; og de vekket ham og sa til ham: Mester! bryr du dig ikke om at vi går under?
verso 39
Og han stod op og truet vinden, og til sjøen sa han: Ti, vær stille! Og vinden la sig, og det blev blikkstille.
verso 40
Og han sa til dem: Hvorfor er I så redde? Hvorledes kan I være så vantro?
verso 41
Og de blev storlig forferdet, og sa til hverandre: Hvad er dette for en, som både vinden og sjøen er lydige?
Libros
