Markus
capítulo 5
verso 1
Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.
verso 2
Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.
verso 3
Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;
verso 4
for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,
verso 5
og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.
verso 6
Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,
verso 7
og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!
verso 8
For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!
verso 9
Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.
verso 10
Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.
verso 11
Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,
verso 12
Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!
verso 13
Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.
verso 14
Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.
verso 15
Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.
verso 16
Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.
verso 17
Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.
verso 18
Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.
verso 19
Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!
verso 20
Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.
verso 21
Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.
verso 22
Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,
verso 23
og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!
verso 24
Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.
verso 25
Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;
verso 26
og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;
verso 27
da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.
verso 28
For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.
verso 29
Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.
verso 30
Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?
verso 31
Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?
verso 32
Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.
verso 33
Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.
verso 34
Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!
verso 35
Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?
verso 36
Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!
verso 37
Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.
verso 38
Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,
verso 39
og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.
verso 40
Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.
verso 41
Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!
verso 42
Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.
verso 43
Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.
Libros
